Å snakke om klima med innestemme

Standard

Den dype samtalen. Refleksjonene. Avbalanserte mennesker som kan holde roen og komme med løsninger med sukker på. En gang for lenge siden kunne jeg bruke en fredagskveld til å snakke om politikk og drikke rødvin. For meg er klimavirkeligheten kommet dit at sannheten er blitt et skrik som må holdes under kontroll om jeg skal snakke politikk utenfor grønne kretser.

Innestemmen. Mange av diskusjonene mellom miljøfolk går på hvordan vi skal nå ut til andre. Man har de visjonære positive. Som Per Espen Stoknes som smilende forklarer hvordan vi må være positive for at folk ikke skal bli for redde, eller syns At ting er for vanskelig og avvise helt nødvendige endringer. Han har sikkert rett.

Man har de som snakker om at vi må være ærlige, folk må få greie på hvor ille det er. Oljen er svart, ikke svartmalt. De kan komme med erklæringer om dette i passe store canapeer, og jeg kan bare drømme om å klare å holde den avslepne tonen og ha troen på at folk ville brydd seg om de forsto bedre.

Så har vi de pragmatiske. Jeg skulle egentlig ønske jeg klarte å være pragmatisk. Forhandle her og det, være fornøyd med prosenter og snakke om at «ting« åpner seg for endring.

For ikke å snakke om de grønne næringslivfolka, som forkynner troen på grønn vekst og ser for seg solid inntjening bare markedet slår om. Besøk i det aller helligste anbefales ikke. Solid bakrus må forventes.

Raseriet er i ferd med å bli et monster som ikke kan servere passelige grønne klimadrinker i en “sivilisert” samtale som løper gjennom mange temaer. Det er alle disse vanlige folka jeg begynner å få en sterk vegring mot å snakke med. Jeg er rett og slett lei av mennesker som tror at klimaløsninger kan kjøpes ved at man tar stadsbudsjettets siste småpenger til fordeling og gir noen smuler til pressgruppen for klimaløsninger i skarp konkurranse med kunstnere, skolebarn og eldre.

Det var denne evige veksten som folk er hjernevasket til å tro på. En tanke om at om bare søppelberget får vokse i fred blir vi lykkeligere. Og ganske mange giftstoffer kan vi ikke se engang, kan vi vel? Drivhuseffekten er det veldig 80-talls å bry seg om, er det ikke? Jeg mener, moten har da gått i sirkel såå mange ganger at det ikke engang er retro å bekymre seg om den? Vi har det jo så bra! Og skattelette, noen kroner ekstra fortjener vi vel? Skader ikke med noen ekstra kroner i feriebudsjettet, eller kanskje klare å betale ned noen kroner på kredittkortet. Verden halter videre, dommedagsklokken tikker enda et hakk videre.

Det vrir seg i magen, vi har ikke årevis igjen. Det er ikke klimaangst, det er klimaredsel og ekte raseri.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s