Aktivist og lobbyist: kompanjonger og konkurrenter

Standard

Jeg får noen ganger lyst til å si at det er en sammensausing å ha begge deler i samme organisasjon, men så mener jeg det egentlig ikke.

Jeg mener oppriktig at miljøkamp MÅ inneholde begge ingrediensene, aktivisme og lobbyvirksomhet. (I tillegg til politiske organer og rettssystemet) Aktivisme er på et vis riset bak speilet om organisasjonens lobbyister ikke blir hørt.

Det er kanskje forvisningen til å være bak speilet jeg ikke liker. Kanskje måten enkelte lobbyister ser ut til å se litt ned på aktivister, som om de er rasende barn som hverken har lært å lese eller skrive. Det skinner litt gjennom at de ikke oppleves som stuereine, og noe man skammer seg over når man omgås makteliten.

Og ja, jeg innrømmer at jeg har min tanker om enkelte av disse «stuereine» folka. De som syns det er flott å snakke om grønn vekst.

Grønn vekst er i realiteten et skrivebordsfenomen, det er ingen dokumentasjon på at økonomisk vekst uten forbruksvekst er mulig å gjennomføre i praksis. Overtro er aldri delikat, uansett sølvfat.(Beklager min digresjon, men den forklarer noe av min frustrasjon.)

Selvfølgelig er miljøbevegelsens lobbyister flotte og dyktige mennesker som har fått til mye.

Det er bare det at det de driver med er konkurrenter til aktivisme om ressurser. En slik konkurrent som ikke ser noen som helst grunn til at den andre skal få sin likeverdige del av budsjettet, men vil ha hele kaken selv, i stedet for å se nødvendigheten av begge virkemidlene.

Hva er viktigst, aktivisme eller lobbyvirksomhet? Og forstår vi egentlig mekanismene? Er det en klassegreie hvem som velger hvilke virkemiddel, og er de like dårlige? For man kan jo ikke akkurat si at miljøbevegelsen har nådd sine mål om et grønt Norge.

Det må likevel sies, at det målet er så urealistisk å nå, at uansett hvor hard miljøbevegelsens politiske organisasjoner og NGOer jobber, er full suksess vanskelig å tro på. Man må ta de seierene man kan få, og klare seg på lite.

Lobbyvirksomhet er først og fremst en måte å jobbe mot politikere og andre ressurspersoner med silkehanskene på. Målet er å få gjennom nødvendig politiske endringer i det offentlige og i det private næringsliv.

Det virker som at fra å ikke forstå nødvendigheten av god kommunikasjon med de politiske organisasjonene, har store deler av miljøbevegelsen sjanglet seg til grøfta på andre siden av veien.

Man har begynt å tro at om man bare kommuniserer bra nok, og har nok gode rapporter, kommer kyniske folk til å endre politikk. Og man gir dem en mikrofon for å smøre forholdet.

Å redde verden er en oppgave som er nesten umulig, og selvpisking internt i miljøbevegelsen er ikke av det mest konstruktive man kan drive med tror jeg…

Jeg tror på å bygge opp, ikke rive ned. Være litt snille mot hverandre. Gi litt slakk. Men det kan ikke gå bare en vei.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s