Aktivist og lobbyist: kompanjonger og konkurrenter

Standard

Jeg får noen ganger lyst til å si at det er en sammensausing å ha begge deler i samme organisasjon, men så mener jeg det egentlig ikke.

Jeg mener oppriktig at miljøkamp MÅ inneholde begge ingrediensene, aktivisme og lobbyvirksomhet. (I tillegg til politiske organer og rettssystemet) Aktivisme er på et vis riset bak speilet om organisasjonens lobbyister ikke blir hørt.

Det er kanskje forvisningen til å være bak speilet jeg ikke liker. Kanskje måten enkelte lobbyister ser ut til å se litt ned på aktivister, som om de er rasende barn som hverken har lært å lese eller skrive. Det skinner litt gjennom at de ikke oppleves som stuereine, og noe man skammer seg over når man omgås makteliten.

Og ja, jeg innrømmer at jeg har min tanker om enkelte av disse «stuereine» folka. De som syns det er flott å snakke om grønn vekst.

Grønn vekst er i realiteten et skrivebordsfenomen, det er ingen dokumentasjon på at økonomisk vekst uten forbruksvekst er mulig å gjennomføre i praksis. Overtro er aldri delikat, uansett sølvfat.(Beklager min digresjon, men den forklarer noe av min frustrasjon.)

Selvfølgelig er miljøbevegelsens lobbyister flotte og dyktige mennesker som har fått til mye.

Det er bare det at det de driver med er konkurrenter til aktivisme om ressurser. En slik konkurrent som ikke ser noen som helst grunn til at den andre skal få sin likeverdige del av budsjettet, men vil ha hele kaken selv, i stedet for å se nødvendigheten av begge virkemidlene.

Hva er viktigst, aktivisme eller lobbyvirksomhet? Og forstår vi egentlig mekanismene? Er det en klassegreie hvem som velger hvilke virkemiddel, og er de like dårlige? For man kan jo ikke akkurat si at miljøbevegelsen har nådd sine mål om et grønt Norge.

Det må likevel sies, at det målet er så urealistisk å nå, at uansett hvor hard miljøbevegelsens politiske organisasjoner og NGOer jobber, er full suksess vanskelig å tro på. Man må ta de seierene man kan få, og klare seg på lite.

Lobbyvirksomhet er først og fremst en måte å jobbe mot politikere og andre ressurspersoner med silkehanskene på. Målet er å få gjennom nødvendig politiske endringer i det offentlige og i det private næringsliv.

Det virker som at fra å ikke forstå nødvendigheten av god kommunikasjon med de politiske organisasjonene, har store deler av miljøbevegelsen sjanglet seg til grøfta på andre siden av veien.

Man har begynt å tro at om man bare kommuniserer bra nok, og har nok gode rapporter, kommer kyniske folk til å endre politikk. Og man gir dem en mikrofon for å smøre forholdet.

Å redde verden er en oppgave som er nesten umulig, og selvpisking internt i miljøbevegelsen er ikke av det mest konstruktive man kan drive med tror jeg…

Jeg tror på å bygge opp, ikke rive ned. Være litt snille mot hverandre. Gi litt slakk. Men det kan ikke gå bare en vei.

Å tåle å bli våt…

Standard

Sitat om aktivist-trening: «Det som teller er hvor mange ganger du blir våt». Jeg har vært å svømt igjen, vannet var slett ikke verst til å være september.

Klær: Jeg droppet regnbukse, og gikk for en sort ettersittende treningsbukse over ulltøy og padlegenser med ditto ulltrøye under. De samme padleskoene. Det var helt klart et veldig bra bytte.

Som antydet over har jeg en bratt læringskurve. Forbedret klesvalg og litt øvelse gjorde dagens trening, tro det eller ei, til en fin opplevelse. Det var vakkert ute. Riktignok traff jeg en hel haug unger i kajakk ute i vannet, som fulgte etter meg inn til land. De trodde knapt sine egne øyne virket det som… En hund og eier, begge to altså, sto paralysert å glante. Jeg var tydeligvis dagens underholdning.

Skoene var på mystisk vis mye lettere å svømme med enn sist. Merkelig at bare en svømmetrening kan gjøre så stor forskjell.

Det kommer aldri til å bli særlig stas å gå våt hjem, men en løs og tørr ullgenser over de våte klærne var et godt valg tror jeg.

Bra jobba MDG!

Standard

Jeg er livstidsmedlem i De Grønne, og superstolt over valgkampen og valgresultatet de har hatt i år! (Stjålet bilde, men satser på det er greit)

Det er likevel en hel del jeg stusser på, men sånn er verden. Jeg blir aldri en kamelsvelgende politiker er jeg redd.

Nå er full rulle med forhandlinger for de som kapret topposisjonene, håper dere klarer å gi aftercare til de som bare nesten nådde opp, men jobbet like hard. De kan fort gå på en smell nå.

Håper dere klarer å bevare gløden inn i hverdagen, for valgrusen tar dere bare et vist stykke på vei, og så begynner den harde hverdagen.

Krysser alle fingre!

Husk å stem MDG!

Standard

Har du ikke forhåndsstemt? Det eneste anstendige valget for aktivister og andre miljøfolk er De Grønne.

I dag stod jeg på stand utenfor Bøler Senter med en fin gjeng med MDGere. Sammen med Talsperson for Miljøpartiet De Grønne trosset vi regn og vind for å markere noe vi tror på: Grønn politikk må få gjennomslag i den politiske ledelse for at landet vårt skal bli et land fremtidige generasjoner kan leve godt i.

På Østensjø hadde jeg for fire år siden den ære å være med på å forhandle frem en rivende god samarbeidsavtale som har vært en grunnmur de siste fire årene. Den jobben har jeg tro på at Julie Næs, som er førstekandidat på Østensjø kommer til å få til en forbedret utgave av.

For å gjenta meg selv: Stem Grønt i år!

Svømmetrening

Standard

I dag startet jeg med svømmetrening, omtrent en måned etter at alle normale folk har avsluttet badesesongen, tok jeg resolutt et ikke så ordinært badetøy på meg.

Ikke at det fristet så veldig å ta på seg ulltøy og regntøy på en solskinnsdag. Alle normale mennesker ville tatt på seg en lett joggedress om de skulle ut å trene i sola.

Jeg derimot så neppe særlig klok ut med regntøy og våtsko, og med klar kurs mot skogen.

Vel fremme ved Nøklevann gikk jeg resolutt ut i vannet, det var faktisk ikke så kaldt, eller kanskje det var ullundertøyet som varmet til tross for at vannet momentant rant innenfor regnklærne. Du trenger ikke svømme så langt med klær og sko for å bli sliten.

På land igjen var det værste å føle seg som en idiot mens de våte klærne laget spor etter meg, og folkene som kikket. Vel, det var deilig med en varm dusj da jeg kom hjem.

Må det gjentas? Ja.

Aktivisme – det er vel demonstrasjoner det?

Standard

Vi har vel alle fått med oss de store demonstrasjonene i Hong Kong. Demonstrasjoner utført av tapre aktivister som risikerer både liv og helse. Hvis de blir arrestert risikerer de 20-30 års fengsel eller kanskje til og med dødstraff.

I 2018 ble over 160 miljøaktivister drept og enda flere dømt til lange fengselsstraffer,

Jeg er så heldig å lever i et land der risikoen er langt mindre enn de fleste andre steder. For Norge er det man kaller ett mykt land. I det siste har likevel risikoen økt, og flere aktivister jeg kjenner har følt på redselen man får av å bli stoppet av bevæpnet politi. I Norge ano 2019.

Tilbake til hva aktivisme er. Er det forskjell på en aktivist og en demonstrant? Jeg vil vel si at en demonstrant er en aktivist, men en aktivist er ikke nødvendigvis en demonstrant.

Jeg er glad i begrepet hverdagsaktivist, Sliterene som jobber dag ut og dag inn for en sak. De bygger sten på sten i overlessede kontorer, arrangerer møter, oppmunntrer andre og er generelt de som andre skylder på om organisasjonen gjør noe galt.

En aktivist blir likevel oftest assosiert med en ung klatrer som henger opp banner, dama som roper i megafon, eller folk som klartrer i piper for å få oppmerksomhet. Noen ganger lovlig, men oftest ulovlig. For det gir mediaoppmerksomhet. Den som miljøbevegelsen sliter med å få. Ikke fordi saken ikke er hyperaktuell, men den er overhode ikke populær blant ledelsen rundt om kring.

(En digresjon for å forklare: Næringslivsledere og politikerene er stort sett rørende enig i at stø kurs er økonomisk lønnsomt, og dermed klokken virkeligheten beskrives som.

Sannheten om hva aktivisme er for de av oss som driver med slikt, kan ikke forklares i en håndvendig. Og ofte benytter forskjellige NGOs forskjellige virkemidler. I bloggene fremover skal jeg ta for meg de formene som er mest aktuelle i Norge for de NGOs vi har i Norge.

På BaseCamp med Extincion Rebellion – torsdag

Standard

Torsdag var siste dag, og den både litt vemodig, men samtidig kjempefin. Etter frokost var det og pakke sammen og ta buss inn til sentrum. XR hadde et fint lokale nær sentrum godt egnet til DNA seminaret som ble holdt senere på dagen og til forberedelsene til gateteateret, som vel noen vil kalle demonstrasjon. Eller en familievennlig aksjon. Alt etter hvor vennligsinnet man er.

Man har brukt mye tid til forberedelser. Noen hold på langt ut over natten onsdag kveld. Her er den flotte teksten på sangen som ble sunget under gateteateret.

Før man gikk i grupper ned til fontenen gikk man nøye gjennom rollene, og konsekvensene som kunne komme om det skulle komme til arrestasjoner. Heldigvis hadde politiet en fornuftig reaksjon, og bare fulgte den flotte forestillingen fra sidelinjen.

Man startet med en prosesjon fra biblioteket og ned til fontenen. Etter mye øvelse var sangen nydelig og både barn og voksne reagerte med nysgjerrighet på den vakre sangen og menneskene som gikk ned til fontenen.

I tillegg til sang og dans var det en flott apell. Alt var veldig vakkert, og det var en verdig og fargerik påminnelse på hva som skjer med verden.