Jakten på aktivistene

Standard

Gode aktivister!

Visste du at du er et særs ettertraktet bytte? I vårt sterke ønske om å endre verden lar vi oss gang på gang utnytte av kyniske mennesker som får status eller penger, eller penger og status fra vår frivillige innsats.

Jo lengre vi er villig til å gå, jo mer ettertraktede er man.

Vi lever på en knivegg. Balansegangen mellom å bidra med gratisarbeid, penger og villighet til å risikere bøter og glattcelle, og hva man får av personlig tilfredstillelse må kontinuerlig evalueres. Hele pakka består jo rett og slett av frivillig utnyttelse. Av samfunnet, av media, av organisasjoner. Om man over tid gir mer enn man får tilbake, finner man seg selv som slave for en organisasjon, en person eller en ideologi.

Aktivister/frivillige/donorer finner seg selv oftest nederst på næringskjeden der mer eller mindre kyniske folk med gode og ikke fullt så gode lønninger har gleden av å høste æren for å redde verden. Den verden man dessverre ikke ser ut til å få reddet med det første. Man har omtrent tre stadier:

Giverglede:

Kirker, frivillige organisasjoner og politiske partier har alle god nytte av aktivisters giverglede. Det er her grunnmuren legges. Uten folk som er villig til å gi penger de har jobbet for er det lite kroner i kassa.

Man skulle tro at kronerulling skulle føre til en hvis grad av respekt for de givervillilge, men somregel er det lite respekt å hente. Man er bare en melkeku. (Okey da, så er jeg litt surmulende i dag, mange ansatte forstår veldig godt hvor pengene kommer fra, og sender takkebrev etc.)

Innsatsvilje:

Her har man faktisk flere typer aktivister, alt fra de som jobber for knapper og glansbilder fordi jobben er meningsfull, frivillige i politiske partier og andre innsatsvillige. Aktivistene som sørger for mediaoppmerksomhet. Om man ser på SSB satellittregnskapet for frivillig sektor. Her vises det at frivillig arbeid bidro med en verdiskaping tilsvarende 75,7 mrd. i 2017. Frivillighet Norge mener tallene viser hvor viktig frivillig sektor er for samfunnet vårt.

De milliardene er din innsats en del av.

Offervilje:

For de som går så langt at de har genuin offervilje, reagerer venner og familie. Det er da du gir bort penger som du trenger, eller du bruker så mye tid at du ikke har tid til morsomme ting. Eller du havner på glattcelle. Eller, i ytterste konsekvens, blir skadet eller dør. Det blir drept en miljøaktivist annen hver dag statistisk sett. Og så har du alle de andre. Fredsaktivister, politiske aktivister etc.

Vi blir ikke respektert

Så hvorfor får man så lite respekt for timene, dagene, ukene og årene man bruker som frivillig? Eller at man er villig til å ofre seg? Behovet for mening er for mange mye sterkere enn behovet for underholdning. Spesielt når man skjønner at verden er i ferd med å bli et veldig utrivelig sted.

Selvoppholdelsesdrift

Det er viktig å ha selvoppholdelsesdrift som aktivist. Om du føler at andre ikke setter pris på din innsats så husk at du ikke må begynne å se på deg selv med andres øyne.

Det er viktig å ikke invitere til felles blodtapping av din energi, dine penger og din frihet ti å velge. Innser du at du er et sted du ikke kan gå bort fra om du ønsker det, har du blitt en frivillig slave. Du har all rett til å kreve friheten din tilbake. Fremtiden din blir ikke tom. Det er aktivister som vil ta imot deg. Du er for verdifull til å skulle gå tilgrunne.

Selvfølgelig er det ikke galt å ønske å være aktivist, å bidra for en bedre verden. Men ta vare på deg selv og andre!!!

Vi sees plutselig!

Øyeblikket vi lever i

Standard

Gode aktivister!

Verden holder pusten. Vi lever i en skjebnetid. Vi holder jorden i våre hender, men grepet kjennes ut til å glippe.

Vi må klare å komme oss gjennom de utfordringene vi står i uten å la oss påvirke av at det mørket som ser ut til å råde. Vi må synge varme sanger og gi mange klemmer.

Jeg føler jeg går i motbakke. Noen ganger føles det som om de som burde støttet meg, er de som bremser meg mest. Kanskje det er urettferdig å skrive tanken. Åpenhet er ikke populært overalt. Kanskje fordi sannheten er magisk. Sannheten lukker og åpner dører, den helbreder sår på sjelen og skaper mirakler. Men. Ekte magi koster, og prisen er høy.

Virkeligheten er at det er et vi som kjemper i motbakke. Det er et vi som ikke alltid er lett å se. Og når en dør smeller i trynet ditt, åpnes alltid en ny.

Ta vare på deg selv og andre. Det blåser for hardt i denne miljøverden vi jobber i. Det vi gjør er så viktig! Vi kan likevel ikke drive å ofre hverandre.

Bli god på å feire seire! Bli god på å være raus! Bli god på å forstå kampen andre står i. Ikke minst, bli god til å takle post traumatisk stress. Vi lever med det hver dag. Med nyheter slengt i tryne om verdens undergang, og evig deling av dyrs lidelse, artsutryddelse og hvor mange år vi har igjen i den verden vi kjenner, bærer vi på traumatiserende stress.

For erfarne aktivister er det nesten mer regelen enn unntaket å være traumatisert. PTSD er utbredt. Vi må forstå at vi er i en kamp som koster. Vi har veteraner med samme skader som soldater.

Og så må man jo tenke litt. Man må beskytte seg selv. Man må overleve. Man må erkjenne at man får fiender. Når det gjelder dem som lager mest problemer. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Den var brutal, jeg vet.

Politisk står vi i en skjebnetime, og det er viktig å legge arbeid i å påvirke arbeidet med de nye programmene partiene jobber med.

Jeg ønsker dere en kald vinter, med gode spor. I Virkeligheten er det mer sannsynlig med kalde skuldre og mye søle. Sannheten er vanskelig å finne ut av. Men det blir alltid en vår etter vinteren, og så får man sjekke temperaturen etterhvert…

Når media blir skyggelegger, ikke lyskaster

Standard

Medias mektige holder vesentlig informasjon i offentlighetens tussmørke bakgater når medias søkelys konsekvent treffer andre saker enn klima.

Selvfølgelig kan dedikerte folk skrive blogger om klimasaken, dele på SoMe og gjøre det de kan, men det er ikke det som er saken her. Tema her er den bemerkelsesverdige kontinuerlig ignorering fra media fra media som er tema. Mangelen på oppmerksomhet får store konsekvenser. Det er ikke uten grunn media kalles den fjerde statsmakt.

Det største problemet er at saken er så kompleks, det er ikke mulig å informere befolkningen via en artikkel sånn dan og vann. Uten at saken får den mediadekningen som kreves lever folk i lykkelig uvitende om at de er omtrent like trygge som førsteklasse-passasjerene på Titanic. Som vi alle vet satt mange av dem å koste seg på restaurant.

Klima og miljø er den største trusselen verden har møtt på 65 MILLIONER ÅR og media er bare sånn passe interessert. Klimasaken får ikke mange nok klikk i konkurransen med mord og de siste oppdateringen på kjendisfronten.

NAV skandaler fortjener all den oppmerksomheten den kan få, men klimakatastrofen som rammer hele verdens befolkning, og ikke bare norske syke og uføre, blir ikke dekket på en slik måte at folk forstår hva som skjer.

Er det overhode ingen tanker om samfunnsansvar? Faktisk går de langt i motsatt retning, med å tilby god annonseplass til det de godt vet er klimafiendtlig næringsliv. Annonser med overskrifter skapt til å gi et feilaktig bilde.

Nå forstår jeg godt den lunkne interessen for å gå i strupen på norsk næringslivs største maktkonstellasjoner. Likevel, kom i det minste med litt saklig informasjon om hva som skjer i verden. Hvor katastrofalt det er med mangel på politiske løsninger, og ikke minst hvor store konsekvenser dette får.

Hot reisemål? Media på bærtur…

Standard

Jeg blir gal av avisoverskrifter som prøver å få meg til å tro at det er en god ide å fly noe som helst sted, verden er faktisk på vei til å bli «hottere» og det er skikkelig dumt faktisk, og ja, det har med fly å gjøre.

Aftenposten prøver å innbille meg om at informasjon om klimaendringer er «spådommer» akkurat som om man kan sidestille en spåkone og klimaforskere.

Schibsted tjener gode penger på klimafientlige annonser, og legger vrangsiden til i sitt valg av overskrifter for å dempe ned klimastoff. i tillegg til at artikler om klima og miljø forsvinner som dugg for solen. De trenger ikke en gang tenke på å prøve å innbille meg at det ikke har med annonsørene å gjøre.

Og det står ikke bedre til andre steder heller dessverre, media må ta litt selvkritikk på hvorfor Norge er verdens 3 største klimafornektere-land. Totalt skammelig at 8 % av Norges befolkning faktisk ikke tror på klimaendringer. Nærmest som om klimaendringer  er et trosspørsmål.

Og om man kun har de største norske avisene som kunnskapskilde skulle man faktisk tro at ja, slik er det faktisk. Man kan  fremdeles regnes som et oppegående, om dog noe konservativt forstokket, og påstå at man ikke har forskningsmessig belegg for å hevde at det finnes klimaendringer og at desse faktisk er menneskeskapt. 

Jeg håper de ansvarlige redaktørene ikke sover de uskyldiges søvn, og formulerer aftenbønnen min slik «tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør».

 

 

 

 

 

 

 

 

På glattcella fordi jeg gjorde min borgerplikt…

Standard

I går kveld ventet det folk utenfor Grønland Politistasjon, gode, flotte medaktivister med gløgg og pepperkaker. Jeg hadde ikke forventet at noen skulle stå der så lenge. Vi kom ut fra glattcella flere timer senere enn vi i utganspunktet trodde.

Hva jeg hadde gjort? Når jeg sier «min borgerplikt» som de fleste tenker på som å stemme ved valget, virker det som noe veldig langt unna ting man kommer på glattcelle for. Langt unna hva man får forelegg på 7000,- for. Langt unna hva gode borgere av kongeriket driver med.

Formelt sett Politilovens «Unnlatt straks å rette seg etter pålegg gitt av politiet». Jeg er klart skyldig.

Det ligger selvfølgelig en litt mer saftig historie bak. Fra en miljø-journalist sin side er historien slik

Rett til en fremtid? Klimasøksmålet

Standard

Det har vært lange dager i retten. Bildet nedenfor er fra den niende og siste dagen. Adv. Hambro og statsadvokaten lag frem sine avslutningsinnlegg.

Frode Phyn, leder Greenpeace Norge og Gaute Eiterjord, leder NU

Det er vanskelig å sette ord på statsadvokatens arroganse. Mot motparten, men også mot forskere, Grunnloven, retten og stortingspolitikere. De sistnevnte, som i mine øyne er hardt arbeidene politikere ble nærmest beskyldt for hastverksarbeid og for å ikke forstå hva de vedtok.

Er det håp om en seier? En fremtid? Svaret er selvfølgelig ikke det samme. Vi kan tape kampen, og likevel vinne krigen. Jeg er fullt overbevist om at klimasøksmål kan og vil vinnes i retten, også i Norge. Om vi vinner dette er likevel et åpent spørsmål, og aldeles ikke noe selvfølge.

Faktisk vil det være en seier i seg selv om vi får en erkjennelse på at klimasøksmål hører hjemme i retten. At det er en selvfølge at kampen flytter inn i rettsalen der den hører hjemme.

Hverdagsaktivist – Jo da, du kan!

Standard

Ikke sjelden hører man folk si at de ikke kan gjøre noe for klima og miljø. De resirkulerer litt, kjøper svanemerket når det passer sånn. Kjenner at samvittigheten er litt bedre enn vanlig om de sykler.

Men isen kommer snart. Kulden. Å gå å handle er ikke et særlig godt alternativ når hverdagen skal gå rundt, og tidsklemma kjenner mange på.

Sirkus Norge, ofte formulert som velferdssamfunnet, den vestlige verden eller enkelt sagt hverdagen gir lite rom for godfølelsen av å leve et liv som ikke gir dissonans mellom den vi ønsker å være, og den vi er.

En ting som du kan bli en hverdagshelt på er å fly mindre.

Den gjennomsnittlige EU-borgeren flyr kun 0,3 ganger innenriks per år. Sagt på en annen måte: 5,2 millioner nordmenn flyr like mye innenriks som 50 millioner EU-borgere.

Å fly mindre er en soleklare enkelthandlinger du kan gjøre som gjør en stor forskjell. Til sammenligning. Du kan kjøre bil et helt år før det kan sammenlignes med en gjennomsnittlig flyreise.

Å begrense matavfallet er en annen ting som gjør deg til hverdagshelt. Planlegg ukemenyen og handle en gang i uka i stedet for seks.

Bli litt gladere i hjemmet ditt som det er, man trenger ikke pusse opp hele tiden for å følge naboen. – Nordmenn troner ensomme på toppen av oppussingsstatistikken i Europa, kanskje også verden.

Hva med å bli verdensborger fremfor Ola Dunk i sin lille boks? Ta en titt utenfor den norske normen for hvor nytt alt skal være hele tiden. Jeg undrer meg hva det er med denne nyheten som må være tilstede for at noe skal ha verdi. Har vi forvekslet nytteverdi med nyhetsverdi?

Og hva mistet vi på veien i overforbruket vårt? Gi deg selv litt slakk. En god kopp te, eller kakao og ullteppe i sofa med en bok. Eller lytte til noe musikk i stedet for å gruble i fargevalg og naboens nyhet du gjerne skulle konkurrere med.