Jakten på aktivistene

Standard

Gode aktivister!

Visste du at du er et særs ettertraktet bytte? I vårt sterke ønske om å endre verden lar vi oss gang på gang utnytte av kyniske mennesker som får status eller penger, eller penger og status fra vår frivillige innsats.

Jo lengre vi er villig til å gå, jo mer ettertraktede er man.

Vi lever på en knivegg. Balansegangen mellom å bidra med gratisarbeid, penger og villighet til å risikere bøter og glattcelle, og hva man får av personlig tilfredstillelse må kontinuerlig evalueres. Hele pakka består jo rett og slett av frivillig utnyttelse. Av samfunnet, av media, av organisasjoner. Om man over tid gir mer enn man får tilbake, finner man seg selv som slave for en organisasjon, en person eller en ideologi.

Aktivister/frivillige/donorer finner seg selv oftest nederst på næringskjeden der mer eller mindre kyniske folk med gode og ikke fullt så gode lønninger har gleden av å høste æren for å redde verden. Den verden man dessverre ikke ser ut til å få reddet med det første. Man har omtrent tre stadier:

Giverglede:

Kirker, frivillige organisasjoner og politiske partier har alle god nytte av aktivisters giverglede. Det er her grunnmuren legges. Uten folk som er villig til å gi penger de har jobbet for er det lite kroner i kassa.

Man skulle tro at kronerulling skulle føre til en hvis grad av respekt for de givervillilge, men somregel er det lite respekt å hente. Man er bare en melkeku. (Okey da, så er jeg litt surmulende i dag, mange ansatte forstår veldig godt hvor pengene kommer fra, og sender takkebrev etc.)

Innsatsvilje:

Her har man faktisk flere typer aktivister, alt fra de som jobber for knapper og glansbilder fordi jobben er meningsfull, frivillige i politiske partier og andre innsatsvillige. Aktivistene som sørger for mediaoppmerksomhet. Om man ser på SSB satellittregnskapet for frivillig sektor. Her vises det at frivillig arbeid bidro med en verdiskaping tilsvarende 75,7 mrd. i 2017. Frivillighet Norge mener tallene viser hvor viktig frivillig sektor er for samfunnet vårt.

De milliardene er din innsats en del av.

Offervilje:

For de som går så langt at de har genuin offervilje, reagerer venner og familie. Det er da du gir bort penger som du trenger, eller du bruker så mye tid at du ikke har tid til morsomme ting. Eller du havner på glattcelle. Eller, i ytterste konsekvens, blir skadet eller dør. Det blir drept en miljøaktivist annen hver dag statistisk sett. Og så har du alle de andre. Fredsaktivister, politiske aktivister etc.

Vi blir ikke respektert

Så hvorfor får man så lite respekt for timene, dagene, ukene og årene man bruker som frivillig? Eller at man er villig til å ofre seg? Behovet for mening er for mange mye sterkere enn behovet for underholdning. Spesielt når man skjønner at verden er i ferd med å bli et veldig utrivelig sted.

Selvoppholdelsesdrift

Det er viktig å ha selvoppholdelsesdrift som aktivist. Om du føler at andre ikke setter pris på din innsats så husk at du ikke må begynne å se på deg selv med andres øyne.

Det er viktig å ikke invitere til felles blodtapping av din energi, dine penger og din frihet ti å velge. Innser du at du er et sted du ikke kan gå bort fra om du ønsker det, har du blitt en frivillig slave. Du har all rett til å kreve friheten din tilbake. Fremtiden din blir ikke tom. Det er aktivister som vil ta imot deg. Du er for verdifull til å skulle gå tilgrunne.

Selvfølgelig er det ikke galt å ønske å være aktivist, å bidra for en bedre verden. Men ta vare på deg selv og andre!!!

Vi sees plutselig!

Øyeblikket vi lever i

Standard

Gode aktivister!

Verden holder pusten. Vi lever i en skjebnetid. Vi holder jorden i våre hender, men grepet kjennes ut til å glippe.

Vi må klare å komme oss gjennom de utfordringene vi står i uten å la oss påvirke av at det mørket som ser ut til å råde. Vi må synge varme sanger og gi mange klemmer.

Jeg føler jeg går i motbakke. Noen ganger føles det som om de som burde støttet meg, er de som bremser meg mest. Kanskje det er urettferdig å skrive tanken. Åpenhet er ikke populært overalt. Kanskje fordi sannheten er magisk. Sannheten lukker og åpner dører, den helbreder sår på sjelen og skaper mirakler. Men. Ekte magi koster, og prisen er høy.

Virkeligheten er at det er et vi som kjemper i motbakke. Det er et vi som ikke alltid er lett å se. Og når en dør smeller i trynet ditt, åpnes alltid en ny.

Ta vare på deg selv og andre. Det blåser for hardt i denne miljøverden vi jobber i. Det vi gjør er så viktig! Vi kan likevel ikke drive å ofre hverandre.

Bli god på å feire seire! Bli god på å være raus! Bli god på å forstå kampen andre står i. Ikke minst, bli god til å takle post traumatisk stress. Vi lever med det hver dag. Med nyheter slengt i tryne om verdens undergang, og evig deling av dyrs lidelse, artsutryddelse og hvor mange år vi har igjen i den verden vi kjenner, bærer vi på traumatiserende stress.

For erfarne aktivister er det nesten mer regelen enn unntaket å være traumatisert. PTSD er utbredt. Vi må forstå at vi er i en kamp som koster. Vi har veteraner med samme skader som soldater.

Og så må man jo tenke litt. Man må beskytte seg selv. Man må overleve. Man må erkjenne at man får fiender. Når det gjelder dem som lager mest problemer. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Den var brutal, jeg vet.

Politisk står vi i en skjebnetime, og det er viktig å legge arbeid i å påvirke arbeidet med de nye programmene partiene jobber med.

Jeg ønsker dere en kald vinter, med gode spor. I Virkeligheten er det mer sannsynlig med kalde skuldre og mye søle. Sannheten er vanskelig å finne ut av. Men det blir alltid en vår etter vinteren, og så får man sjekke temperaturen etterhvert…

Aktivisme – det er vel demonstrasjoner det?

Standard

Vi har vel alle fått med oss de store demonstrasjonene i Hong Kong. Demonstrasjoner utført av tapre aktivister som risikerer både liv og helse. Hvis de blir arrestert risikerer de 20-30 års fengsel eller kanskje til og med dødstraff.

I 2018 ble over 160 miljøaktivister drept og enda flere dømt til lange fengselsstraffer,

Jeg er så heldig å lever i et land der risikoen er langt mindre enn de fleste andre steder. For Norge er det man kaller ett mykt land. I det siste har likevel risikoen økt, og flere aktivister jeg kjenner har følt på redselen man får av å bli stoppet av bevæpnet politi. I Norge ano 2019.

Tilbake til hva aktivisme er. Er det forskjell på en aktivist og en demonstrant? Jeg vil vel si at en demonstrant er en aktivist, men en aktivist er ikke nødvendigvis en demonstrant.

Jeg er glad i begrepet hverdagsaktivist, Sliterene som jobber dag ut og dag inn for en sak. De bygger sten på sten i overlessede kontorer, arrangerer møter, oppmunntrer andre og er generelt de som andre skylder på om organisasjonen gjør noe galt.

En aktivist blir likevel oftest assosiert med en ung klatrer som henger opp banner, dama som roper i megafon, eller folk som klartrer i piper for å få oppmerksomhet. Noen ganger lovlig, men oftest ulovlig. For det gir mediaoppmerksomhet. Den som miljøbevegelsen sliter med å få. Ikke fordi saken ikke er hyperaktuell, men den er overhode ikke populær blant ledelsen rundt om kring.

(En digresjon for å forklare: Næringslivsledere og politikerene er stort sett rørende enig i at stø kurs er økonomisk lønnsomt, og dermed klokken virkeligheten beskrives som.

Sannheten om hva aktivisme er for de av oss som driver med slikt, kan ikke forklares i en håndvendig. Og ofte benytter forskjellige NGOs forskjellige virkemidler. I bloggene fremover skal jeg ta for meg de formene som er mest aktuelle i Norge for de NGOs vi har i Norge.