Mer øko-seksualitet?

Standard

Er miljøbevegelsen i Norge rett og slett for lite sexy? I USA ble møte mellom økofeminisme og pornobransjen til en sexy lillesøster. Pornostjernen Annie Sprinkle forsto alvoret i klimaendringene, og at undertrykkelsen av kvinner hang sammen med dette. Feministiske og miljøvernorganisasjoner var ikke organisasjoner som passet pornostjernen. Antiporno og akademiske taler passet ikke inn i hennes verden. Hun startet rett og slett sine egen organisasjon. 

Tradisjonell miljøbevegelse har rykte på seg til å vært styrt av menn som har vært opptatt av å beundre vakker natur. Feminismen har ofte blitt beskyldt for å la “seksuelle lyster” være en maskulin og lite ønsket del av livet, noe som alltid skjer på menns premisser. Det er lett å sitte igjen med følelsen av at det ikke er rom for kvinner som tar plass i denne verden av mennesker som kjemper for livsviktige saker. Glorier passer rett og slett ikke alle. Og pidestaller er vriene å komme ned av.

Noen ord til om Annie Sprinkle. Den ytterliggående organisasjonen hennes hadde begrenset interesse, selv om hun fikk publisitet med spektakulære oppslag om ekteskap med naturen og lignende, har hun aldri kommet inn i varmen. Likevel har organisasjonen livets rett. Med Trumps inntog i Det Hvite Hus økte medlemstallet drastisk. Dette viser at også dem som har et liv utenfor A4 ser alvoret. Kvinner finner sammen når våre rettigheter står på spill. Det er flere kvinner enn menn som forstår at det må store endringer til for å få et bærekraftig samfunn. Vi trenger fargeklattene!

Syns du det er usammenhengende å blande seksualitet inn i politikk? Det synes ikke jeg, fordi det handler om samfunnsstrukturer. Økofeminismen mener at menns dominans over kvinnen henger sammen med menneskets dominans over naturen. Begge deler er resultat av patriarkalske maktstrukturer. Man mener at man ikke klarer å løse kvinnediskriminering før vi løser miljøproblemene og visa versa. Ideen om at enkelte mennesker har en selvfølgelig rett til å bruke eller misbruke kvinner og/eller natur som det passer dem er selvfølgelig grunnleggende feil. 

Denne tanken er kjernen i økofeminisme, som litt flåsete sagt er et resultat av “feminismen møter Arne Næss”. Feminismens møte med pornoverden er hakket mer sexy, men stiller selvfølgelig åpenbare spørsmål om porno virkelig er kvinnediskriminering eller ikke. Har all pornografi sammenheng med machokulturen som undertrykker kvinner, eller kan den også være noe positivt? Inneholder inkludering av økoseksualitet en aksept av alle aspekter med naturen, også seksualitet, eller er den et uønsket element? Svaret på det kommer åpenbart ann på hvem du spør.

Økofeminismes måte å se mønstre for hvordan kjønn, natur og makt henger sammen, er en del av den grønne bevegelsen enten man liker det eller ikke.

Kvinner er undertrykt i samfunnet ved at de har mindre makt, eier mindre og tjener mindre enn menn. Menns vold mot kvinner er en del av undertrykkingen. Naturen er undertrykt mennesket ved at vi forbruker ikke-fornybare ressurser, ødelegger naturområder og har gjort dyr til forbruksvarer i industrialisert landbruk, uten hensyn til dyrevelferd. Forurensning er vold mot naturen. To katastrofale problemer, med en felles løsning! 

God politikk er å finne strategier for å endre destruktive strukturer. Nå har verden kniven på strupen. Vi har veldig få år igjen av karbonbudsjettet med dagens utslippsnivå.

Kvinner har ventet lenge nok på et samfunn uten destruktiv machokultur og jeg håper at denne ventingen kan endres til aktiv kamp, for det er en kamp som må vinnes. Mot pengemakta og mot tankekartet som sitter i hodet på folk. Vi er sosialisert inn i et moderne patriarkat, det er på tide å bryte ut av. Det er på høy tid å finne veien ut av labyrinten. På tide å bli kjent med vår feminine styrke. På tide å bli kjent med mannen på likeverdige betingelser. På tide å gå fra jente til kvinne.

Uten å mene at vi bør bedrive selvpisking er det kanskje på tide at miljøorganisasjonene løsner litt på det slipset de strengt tatt aldri har hatt og tør blir litt mere vågale og frigjorte? Vi må ikke være så himla prektige og riktige hele tiden. Det er på høy tid å løfte kjærringa å forstå at kvinnekamp, miljøsak og retten til å være en fri kvinne henger sammen!

Lørdag 8 september: Kvinnesak og miljøsak

Standard

Kvinnegruppa Ottar hadde dagsseminar om kvinnefrigjøring og æreskultur. Har du alt steilet på hvem som arrangerte, syns de er litt for hardcore. Det er utrolig mange fordommer som er ute å går mot en organisasjon som har gjort mye for norske kvinner i lang tid. Å tørre å si. «Vi kvinner trenger å snakke sammen alene!» Det er tabu i Norge.

Det er noe fint med å for en gang skyld være i et rom med bare kvinner. Stort sett alltid er det offentlige rom fylt av menn som lytter til menn. Min erfaring er at kvinner oftest er i mindretall. Omtrent ⅓ av folka. Det gjør noe med deg å alltid være på bortebane.

Men en ting gjorde meg litt lei meg. Siden jeg skulle på en demonstrasjon som var enda viktigere for meg, måtte jeg dra.

Utenfor Stortinget stilte folk opp for å vise at de ikke er enig i å bygge 3 rullebane på Gardermoen. Flere organisasjon samlet mot at flya skal bli en enda viktigere del av kollektivtransporten i landets mest befolka område.

Hvorfor bygge flere rullebaner når vi vet det blir høyere antall flyginger?

Folk begynner å forstå tegninga, før rullebanen er bygd, kommer det til å synes hvor absurd det er. Det vil komme spørsmål om hvorfor det ikke i stedet ble bygd ladere til elektriske fly, hurtigtog til Stockholm og København.

Så var det tilbake til kvinnefrigjøring mens jeg strevde med å forstå hvorfor disse folka ikke var sammen. Hvorfor var ikke miljøkvinnene på kvinnefrigjøringseminar og visa versa?

Greit nok at jeg føler meg som den eneste økofeministen i Oslo, men begge temaene er da like viktige? Jeg vet jo godt at jeg ikke er den eneste feministen i miljøbevegelsen. Og jeg er heller ikke den eneste grønne i kvinnebevegelsen…

Uansett, det var et supert seminar, og en vellykka demonstrasjon. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått med meg hele av begge deler…

Merkelapp: Økofeminist

Standard

Så hva i all verden er det jeg egentlig driver med, jeg mener, å «innrømme» at man er økofeminist er nærmest som å si a man er en slik gal dame i lange gevanter, langt flagrende hår og som tror at mennesker er like lite verdt som et insekt. Man driver mest sannsynlig med healing, stearinlys og snakker om følelser hele tiden. Ei anti-teknologi-dame som henger igjen på 70 tallet og drømmer om å bo i økolandsby. Man er ikke helt der liksom.

Litt usikker på hvor mange av fordommene jeg klarer å leve opp til. Helt klart noen av dem. Spesielt den med langt hår, og gevantlignende klær (opp i mellom.) Må gjøre noe med imagen min. Kanskje skaffe meg et par bukser…

Ikke at jeg kommer så veldig i forsvarsposisjon, men kanskje jeg burde det? For meg er det viktig å formidle at ideen om at mennesket er natur, og tar skade av det samme som naturen er mer rasjonell enn ideen om at mennesket står over dyrene, og har behov for å smøre seg inn med giftstoffer. Samspill i naturen holder oss i live, å ødelegge vårt eget habitat er som å kutte navlestrengen til et foster. Helt absurd.

Hvordan kan jeg være økofeminist med tro på at teknologi er en viktig del av løsningen? Vi er avhengig av at samfunnet vårt kan takle en galopperende befolkningsvekst samtidig som vi har en negativ forbruksvekst. Jeg hadde ikke trodd at det var mulig om jeg ikke har innsett at vi i vesten har et absurd høyt forbruk i forhold til nytte&gledeverdien.

Machokulturen som de vestlige patriarkalske samfunn er belemret med idealiserer forbruk. Jo høyere forbruk, jo høyere status. Ved at stadig større grupper har fått mulighet til høyt forbruk, har idealene ført til en dødelig spiral av overforbruk. Vi er langt forbi det forbruket vi har behov for for å være lykkelige. I møte med ett våtere og villere klima opplever vi konsekvensene. Klimaendringene er de brutale følgene av overforbruk. Våte kjellere og veier som regner bort gjør oss definitivt ikke lykkelige. I det øyeblikket overforbruk ikke lengre blir et mål i seg selv for å vise status, vil produkter som forbruker mindre bli mer attraktive.

Så hvordan kommer vi dit? Fra en patriarkalsk machokultur til en økofeministisk kultur der statusen kommer fra andre idealer? Jeg innrømmer glatt at jeg ser ned på den primitive overforbrukskapende machokulturen. Ser ned på måten vold, voldtekt og drap er virkemidler for å skremme folk til lydighet og taushet. Hvordan mennesker blir presset til å leve opp til kjønnsidealer langt fra egen personlighet. Setter jeg ting på spissen? Ja og nei! Mange lever liva sine relativt lykkelige, men en god del er så fjernt fra kjønnsidealene til machokulturen at det ødelegger livene deres. Det er j* å tenke på.

Og så var det klima da. Som rett og slett setter punktum for diskusjonen om machokulturen har livets rett. Sorry, det er ingen vei utenom. Den må stoppes så fort som mulig.

Ikke rart økofeminister får dårlig rykte når vi er så lite tolerante! Vel. Jeg lever godt med det!

kvinnen som mannens eiendom, menn som slaver

Standard

Patriarkatet er sosial struktur der menn dominerer. Du har likevel misforstått sterkt om du tror en gjennomsnittlig mann har særlig makt over eget liv i et patriarkat. Ironisk nok har mennene makt over kvinnens liv, men ikke sitt eget.

Så kan du si, jeg er ingen eiendom, jeg er ingen slave. Vi har slett ikke noe patriarkat nå. Og du kan til og med rope det høyt, men om du ikke finner veien ut av labyrinten selv, er du fanget selv om du ikke har noen lenker. De patriarkalske maktstrukturene er ekstremt vanskelige å bli kvitt. Det er først når du har et mål å nå, at du oppdager hvor fanget du er. Vi trenger ikke diskutere glasstak eller ikke, du trenger ikke fortelle meg at du og partneren din er bestevenner. Selvfølgelig er dere det. Det er ikke partnerene, fedrene eller sjefen som er fienden. I den grad man kan snakke om fiende. Det er samfunnsstrukturene som er hindringene vi må over for å skape en velfungerende verden.

En slik fiende kan ikke personifiseres. Den har ikke noe ansikt, og ingen sjel. Det er ingen kropp å drepe, slagene dine rammer i tomme luften. Du ser dum ut om du sloss. Om du skulle treffe noen er det mest sannsynlig de aller nærmeste som blir slått.

I dag mer enn noen sinne er det viktig å adressere problemene med de patriarkalske strukturene. Maktpyramyden som i sin mest rendyrkede form har Gud på topp, så et presteskap, og diverse mektige menn på toppen, mens vanlig dødelige menn og kvinner blir tynt hardere jo lengre ned på rangstigen de måtte komme. Hvorfor overlever en slik brutal samfunnsform?

Litt uavhengig om man tror på Guds naturlige orden eller ikke, har man gjerne et distansert forhold til begrepet makthierarki. Det nærmeste folk flest kommer er vel når de starter i ny jobb og tar et titt på personalhåndboka. Adm.dir troner på topp og så varierer det litt hvordan man har valgt å organisere arbeidsstyrken.

Det er samfunnets arbeidsstyrke patriarkatet holder en klam hånd rundt. Strukturer som henger fast så langt tilbake som på Abrahams tid, du vet gamle testamentet og slikt. Så hvorfor sliter vi i et moderne samfunn, der folk for lengst har forlatt telt og normadekultur og inntatt boligblokkene med det man anså som gode samfunnsløsninger i førkristen tid?

Hemmeligheten bak patriarkatets seiglivehet er at alle får noe. Selv om menn må underordne seg en overordnet, får han all makt over kvinnene i sitt liv. Om kvinnen aksepterer mannens allmakt får hun selv makt over barna, hus og hjem. Det henger en klar forventning om mannens ansvar til å bidra mest økonomisk.

Hvorfor er dette så feil? Om du ser bort fra det helt banale svaret om at vi ikke kan ha et samfunn der det farligste en kvinne gjør er å gifte seg, har jeg likevel en bråte forklaringer på lur.

Det største problemet med patriarkatet er ideen om patriarkens rett, (og menn generelt sin rett) til å ta for seg av alle tilgjengelige ressurser. Den ideen har ført oss til en selvdestruktiv forbrukskulturen. Den ultimate forbrukskatastrofen er klimaendringene. Den vestlige verdens økende forbruksvekst finansiert på gjeld, og produsert av underbetalte arbeidere viser det desperate behovet for mennesker som tar ansvar, ikke følger ordre.

La kokosmakronene ligge og ta ansvar!

Økofeminisme + sirkulær økonomi = et bærekraftig samfunn

Standard

Denne bloggen forklarer ny-økofeminismens syn på sirkulær økonomi som en vesentlig del i hvordan man bygger et velfungerende samfunn.

Et bærekraftig samfunn er en klima-klisje, så jeg er i utgangspunktet lite glad i ordet. Et velfungerende samfunn er hakke mer elegant, men om man skal kalle en spade for en spade er det «et samfunn unga våre kan trives i de neste 100 åra, og helst litt til» jeg prøver å sette ord på. Jeg forsøker å beskrive virkemidlene som i ytterste konsekvens er nødvendig for vår arts fremtidige eksistens.

Patriarkatets svakheter trer stadig tydeligere frem. Riktignok vil mange hevde at vi i Norge i dag ikke har noe patriarkat. «Vi er forbi det, kvinner er også ledere etc. Verden går fremover.» Det er ikke tvil om at verden er i endring, men i stedet for å erstatte patriarkatet har vi fått enkelte kvinner inn i patriarkatets mannlige posisjoner. Norge har fått et post-patriarkalsk samfunn med de fleste av patriarkatets svakheter intakt. Maktstrukturene som er årsaken til vår tids problemer er fremdeles i høyeste grad til stede og er uhyre effektive til å drive verden mot en stadig større klimakatastrofe.

Nok om patriarkatet, det er et sidespor og får bli tema for neste blogg.

Sirkulær økonomi skal erstatte en av patriarkatets maktstrukturer, mer spesifikt, den maktstrukturen som går ut på at en eier er i sin fulle rett til å bruke og misbruke «sine» naturresurser etter eget ønske. I opprinnelig form har de ingen verdi. (I økofeministisk teori tilsvarer dette mannens rett til å bruke/misbruke kvinner etter eget ønske. Kvinnen har ingen egenverdi uten nytten en mann har av henne. Jo da, i dagens virkelighet er dette satt på spissen, men om du lester #metoo ser du at samfunnet vårt slett ikke er noe glansbilde enda.)

Aller mest tydelig ser man dette i økonomenes ligningene for nettonasjonalbudsjett etc. Nå har jeg ikke tenkt å gjøre dette til et angrep på generalbudsjettligningen. Men de åpenbare svakhetene som ligger i å bruke slike modeller over tid gjør at samfunnet kommer litt ut av kurs. I folks bevissthet blir modellen virkeligheten, og virkeligheten blir «feil».

Om du ikke har helt grep på hva sirkulær økonomi er, har jeg skrevet en blogg om det tidligere.

Selvfølgelig er jeg Økofeminist!

Standard

Hva annet skulle jeg være liksom? Jeg mener, du kan ikke bare gå rundt å si du er feminist uten å vite hvordan feminist du er, om det ikke bare er for å støtte den såkalte likestillingskampen og slikt. Nesten på samme måte som det å være opptatt av «krig og fred og sån…»

Feminismen er delt opp i et mylder av forskjellige tenkemåter. Den er med andre ord en overordnet isme for mennesker som mener at det å ikke ha penis ikke betyr at du er annenrangs menneske (og knapt nok det, om du spør feil fyr.) Jeg mener at patriarkatet og andre systemer som fremmer eller aksepterer menns dominans over kvinner ikke har livets rett.

I tillegg til å være feminist er jeg også politisk overbevist at kloden bare kan bli et aktuelt sted å overleve om vi gjør drastiske endringer for å stoppe og reversere klimaendringene.

Ikke nok med det, jeg er frekk nok til å mene at dette har en sammenheng, Menns dominans over kvinnen har sammenheng med de samfunnsstrukturene som aksepterer mennesket dominans over naturen. En ideologisk retning som har gått så langt at vi har kommet inn i Antropicen. Menneskets tidsalder. Det er mennesket som har blitt den mest dominerende faktoren for vår tid. Det er vårt ansvar om det går til h* med andre ord.

Og da er jeg økofeminist da, selv om det er en bråte rare tankespinnerier jeg syns er bare tull hos enkelte av økofeministene før meg.

Ha en fin fredag!