Jakten på aktivistene

Standard

Gode aktivister!

Visste du at du er et særs ettertraktet bytte? I vårt sterke ønske om å endre verden lar vi oss gang på gang utnytte av kyniske mennesker som får status eller penger, eller penger og status fra vår frivillige innsats.

Jo lengre vi er villig til å gå, jo mer ettertraktede er man.

Vi lever på en knivegg. Balansegangen mellom å bidra med gratisarbeid, penger og villighet til å risikere bøter og glattcelle, og hva man får av personlig tilfredstillelse må kontinuerlig evalueres. Hele pakka består jo rett og slett av frivillig utnyttelse. Av samfunnet, av media, av organisasjoner. Om man over tid gir mer enn man får tilbake, finner man seg selv som slave for en organisasjon, en person eller en ideologi.

Aktivister/frivillige/donorer finner seg selv oftest nederst på næringskjeden der mer eller mindre kyniske folk med gode og ikke fullt så gode lønninger har gleden av å høste æren for å redde verden. Den verden man dessverre ikke ser ut til å få reddet med det første. Man har omtrent tre stadier:

Giverglede:

Kirker, frivillige organisasjoner og politiske partier har alle god nytte av aktivisters giverglede. Det er her grunnmuren legges. Uten folk som er villig til å gi penger de har jobbet for er det lite kroner i kassa.

Man skulle tro at kronerulling skulle føre til en hvis grad av respekt for de givervillilge, men somregel er det lite respekt å hente. Man er bare en melkeku. (Okey da, så er jeg litt surmulende i dag, mange ansatte forstår veldig godt hvor pengene kommer fra, og sender takkebrev etc.)

Innsatsvilje:

Her har man faktisk flere typer aktivister, alt fra de som jobber for knapper og glansbilder fordi jobben er meningsfull, frivillige i politiske partier og andre innsatsvillige. Aktivistene som sørger for mediaoppmerksomhet. Om man ser på SSB satellittregnskapet for frivillig sektor. Her vises det at frivillig arbeid bidro med en verdiskaping tilsvarende 75,7 mrd. i 2017. Frivillighet Norge mener tallene viser hvor viktig frivillig sektor er for samfunnet vårt.

De milliardene er din innsats en del av.

Offervilje:

For de som går så langt at de har genuin offervilje, reagerer venner og familie. Det er da du gir bort penger som du trenger, eller du bruker så mye tid at du ikke har tid til morsomme ting. Eller du havner på glattcelle. Eller, i ytterste konsekvens, blir skadet eller dør. Det blir drept en miljøaktivist annen hver dag statistisk sett. Og så har du alle de andre. Fredsaktivister, politiske aktivister etc.

Vi blir ikke respektert

Så hvorfor får man så lite respekt for timene, dagene, ukene og årene man bruker som frivillig? Eller at man er villig til å ofre seg? Behovet for mening er for mange mye sterkere enn behovet for underholdning. Spesielt når man skjønner at verden er i ferd med å bli et veldig utrivelig sted.

Selvoppholdelsesdrift

Det er viktig å ha selvoppholdelsesdrift som aktivist. Om du føler at andre ikke setter pris på din innsats så husk at du ikke må begynne å se på deg selv med andres øyne.

Det er viktig å ikke invitere til felles blodtapping av din energi, dine penger og din frihet ti å velge. Innser du at du er et sted du ikke kan gå bort fra om du ønsker det, har du blitt en frivillig slave. Du har all rett til å kreve friheten din tilbake. Fremtiden din blir ikke tom. Det er aktivister som vil ta imot deg. Du er for verdifull til å skulle gå tilgrunne.

Selvfølgelig er det ikke galt å ønske å være aktivist, å bidra for en bedre verden. Men ta vare på deg selv og andre!!!

Vi sees plutselig!

Aktivist og lobbyist: kompanjonger og konkurrenter

Standard

Jeg får noen ganger lyst til å si at det er en sammensausing å ha begge deler i samme organisasjon, men så mener jeg det egentlig ikke.

Jeg mener oppriktig at miljøkamp MÅ inneholde begge ingrediensene, aktivisme og lobbyvirksomhet. (I tillegg til politiske organer og rettssystemet) Aktivisme er på et vis riset bak speilet om organisasjonens lobbyister ikke blir hørt.

Det er kanskje forvisningen til å være bak speilet jeg ikke liker. Kanskje måten enkelte lobbyister ser ut til å se litt ned på aktivister, som om de er rasende barn som hverken har lært å lese eller skrive. Det skinner litt gjennom at de ikke oppleves som stuereine, og noe man skammer seg over når man omgås makteliten.

Og ja, jeg innrømmer at jeg har min tanker om enkelte av disse «stuereine» folka. De som syns det er flott å snakke om grønn vekst.

Grønn vekst er i realiteten et skrivebordsfenomen, det er ingen dokumentasjon på at økonomisk vekst uten forbruksvekst er mulig å gjennomføre i praksis. Overtro er aldri delikat, uansett sølvfat.(Beklager min digresjon, men den forklarer noe av min frustrasjon.)

Selvfølgelig er miljøbevegelsens lobbyister flotte og dyktige mennesker som har fått til mye.

Det er bare det at det de driver med er konkurrenter til aktivisme om ressurser. En slik konkurrent som ikke ser noen som helst grunn til at den andre skal få sin likeverdige del av budsjettet, men vil ha hele kaken selv, i stedet for å se nødvendigheten av begge virkemidlene.

Hva er viktigst, aktivisme eller lobbyvirksomhet? Og forstår vi egentlig mekanismene? Er det en klassegreie hvem som velger hvilke virkemiddel, og er de like dårlige? For man kan jo ikke akkurat si at miljøbevegelsen har nådd sine mål om et grønt Norge.

Det må likevel sies, at det målet er så urealistisk å nå, at uansett hvor hard miljøbevegelsens politiske organisasjoner og NGOer jobber, er full suksess vanskelig å tro på. Man må ta de seierene man kan få, og klare seg på lite.

Lobbyvirksomhet er først og fremst en måte å jobbe mot politikere og andre ressurspersoner med silkehanskene på. Målet er å få gjennom nødvendig politiske endringer i det offentlige og i det private næringsliv.

Det virker som at fra å ikke forstå nødvendigheten av god kommunikasjon med de politiske organisasjonene, har store deler av miljøbevegelsen sjanglet seg til grøfta på andre siden av veien.

Man har begynt å tro at om man bare kommuniserer bra nok, og har nok gode rapporter, kommer kyniske folk til å endre politikk. Og man gir dem en mikrofon for å smøre forholdet.

Å redde verden er en oppgave som er nesten umulig, og selvpisking internt i miljøbevegelsen er ikke av det mest konstruktive man kan drive med tror jeg…

Jeg tror på å bygge opp, ikke rive ned. Være litt snille mot hverandre. Gi litt slakk. Men det kan ikke gå bare en vei.

Husk å stem MDG!

Standard

Har du ikke forhåndsstemt? Det eneste anstendige valget for aktivister og andre miljøfolk er De Grønne.

I dag stod jeg på stand utenfor Bøler Senter med en fin gjeng med MDGere. Sammen med Talsperson for Miljøpartiet De Grønne trosset vi regn og vind for å markere noe vi tror på: Grønn politikk må få gjennomslag i den politiske ledelse for at landet vårt skal bli et land fremtidige generasjoner kan leve godt i.

På Østensjø hadde jeg for fire år siden den ære å være med på å forhandle frem en rivende god samarbeidsavtale som har vært en grunnmur de siste fire årene. Den jobben har jeg tro på at Julie Næs, som er førstekandidat på Østensjø kommer til å få til en forbedret utgave av.

For å gjenta meg selv: Stem Grønt i år!

Å snakke om klima med innestemme

Standard

Den dype samtalen. Refleksjonene. Avbalanserte mennesker som kan holde roen og komme med løsninger med sukker på. En gang for lenge siden kunne jeg bruke en fredagskveld til å snakke om politikk og drikke rødvin. For meg er klimavirkeligheten kommet dit at sannheten er blitt et skrik som må holdes under kontroll om jeg skal snakke politikk utenfor grønne kretser.

Innestemmen. Mange av diskusjonene mellom miljøfolk går på hvordan vi skal nå ut til andre. Man har de visjonære positive. Som Per Espen Stoknes som smilende forklarer hvordan vi må være positive for at folk ikke skal bli for redde, eller syns At ting er for vanskelig og avvise helt nødvendige endringer. Han har sikkert rett.

Man har de som snakker om at vi må være ærlige, folk må få greie på hvor ille det er. Oljen er svart, ikke svartmalt. De kan komme med erklæringer om dette i passe store canapeer, og jeg kan bare drømme om å klare å holde den avslepne tonen og ha troen på at folk ville brydd seg om de forsto bedre.

Så har vi de pragmatiske. Jeg skulle egentlig ønske jeg klarte å være pragmatisk. Forhandle her og det, være fornøyd med prosenter og snakke om at «ting« åpner seg for endring.

For ikke å snakke om de grønne næringslivfolka, som forkynner troen på grønn vekst og ser for seg solid inntjening bare markedet slår om. Besøk i det aller helligste anbefales ikke. Solid bakrus må forventes.

Raseriet er i ferd med å bli et monster som ikke kan servere passelige grønne klimadrinker i en “sivilisert” samtale som løper gjennom mange temaer. Det er alle disse vanlige folka jeg begynner å få en sterk vegring mot å snakke med. Jeg er rett og slett lei av mennesker som tror at klimaløsninger kan kjøpes ved at man tar stadsbudsjettets siste småpenger til fordeling og gir noen smuler til pressgruppen for klimaløsninger i skarp konkurranse med kunstnere, skolebarn og eldre.

Det var denne evige veksten som folk er hjernevasket til å tro på. En tanke om at om bare søppelberget får vokse i fred blir vi lykkeligere. Og ganske mange giftstoffer kan vi ikke se engang, kan vi vel? Drivhuseffekten er det veldig 80-talls å bry seg om, er det ikke? Jeg mener, moten har da gått i sirkel såå mange ganger at det ikke engang er retro å bekymre seg om den? Vi har det jo så bra! Og skattelette, noen kroner ekstra fortjener vi vel? Skader ikke med noen ekstra kroner i feriebudsjettet, eller kanskje klare å betale ned noen kroner på kredittkortet. Verden halter videre, dommedagsklokken tikker enda et hakk videre.

Det vrir seg i magen, vi har ikke årevis igjen. Det er ikke klimaangst, det er klimaredsel og ekte raseri.

Er du dømt til undergang?

Standard

Vi lever i antopocen, menneskenes tidsalder, et beskrivende navn som enda ikke er vitenskapelig anerkjent, men i ferd med å bli svært mye brukt.

«Dinosaurene» har befestet regjeringskvartalet, og sikret seg godt. Og det er ikke morsomme «dinoser» jeg snakker om, det er en farlig miks av blåblå, hardbarkede næringsliv-politikere, religiøse sådanne. Bundet sammen av maktkåthet og likegyldighet for folk flest. Bare næringslivet, gud og EU er fornøyd har kvinnen i gata minimalt å si (Kotus til demonstrantene i går!). Klimaendringene får gå sin katastrofale, akselererende gang uten krisetiltak i «folkhemmet» for å stjele et svenskt uttrykk. Hadde det vært bedre med de røde kan man spørre retorisk, og ja, for folk flest om man ser bort fra klimaendringene. «Stø kurs» som AP forfekter gir et bedre liv om man ikke tar de katastrofale følgene av klimaendringene i beregningen.

Folk flest ser ut til å være eksepsjonelt dyktige til en ekstremt uheldig ting. De velger  politikere uten reelle klimaambisjoner, samtidig som de sier «Politikerne må ta ansvar, jeg alene kan ikke gjøre noe.» Det sistnevnte er en sannhet med modifikasjoner, det førstnevnte er komplett uforståelig fra min synsvinkel. Burde jeg utdype? Jeg kunne lagt ut i det vide og breie om forbrukeransvar (noe som er vanskelig i jungelen av klimafiendtlige valg, som ofte står mellom pest og kolera.) Jeg kunne pisket løs på vanlige folk som lar seg lure av sleipe politikere som gjør seg vakre foran valget og er både karismatiske og klarer, noe som få mennesker gjør, å lyve troverdig (gjelder noen få), unngå sannheten (gjelder de fleste) og spiller på folks angst for forandring, angst for at de og deres nærmeste skal få det dårligere.

Er det rart at folk flest i det siste øyeblikket før de putter stemmeseddelen i kassa lukker øynene for å informasjonen som er i ferd med å tårne seg opp, men få leser. Nemlig: Hva betyr klimaendringene for deg og meg.

Der og da er det vanskelig å tenke på de tinga som ikke virker så sannsynlig. Du vil lære hva overflatevann betyr, og hvorfor det vil gi vann i kjellerne runt om. Noe som igjen kan bety skader på varelager, bilulykker etc. Du vil erfare at den deilige tidlige våren kan føre til at knoppene kommer ut for tidlig, fryser i neste kuldeperiode for så å ende opp med trær uten blader. Du kommer til å erfare at selv om det er deilig å slippe insekter når du spiser på verandaen, er det litt mer rart å ikke høre fuglesang lengre. Og når utvalget i kjøkkenskapet minsker også hos de uten den laveste lønnen, da kommer klagene over de høye prisene og tomme butikkhyller. Kommer du da til å uroe deg? Forstår du da sammenhengen med klimaendringene? Det vil komme forbud mot vanning, hagen blir brun, for så en måned senere ender den opp som en gedigen sølepytt. Villere og våtere vær.

Tro meg det gjelder deg også. Din lommebok og dine barn. Det er dette som er konsekvensen av «stø kurs» «økonomisk vekst» «petroleumsproduksjon» «prøveboring» «billige flybilletter» «pakkereise».

Var det ikke fint om vi kunne slutte å være dinosaurer? (Husk de døde ut…)