Å tåle å bli våt…

Standard

Sitat om aktivist-trening: «Det som teller er hvor mange ganger du blir våt». Jeg har vært å svømt igjen, vannet var slett ikke verst til å være september.

Klær: Jeg droppet regnbukse, og gikk for en sort ettersittende treningsbukse over ulltøy og padlegenser med ditto ulltrøye under. De samme padleskoene. Det var helt klart et veldig bra bytte.

Som antydet over har jeg en bratt læringskurve. Forbedret klesvalg og litt øvelse gjorde dagens trening, tro det eller ei, til en fin opplevelse. Det var vakkert ute. Riktignok traff jeg en hel haug unger i kajakk ute i vannet, som fulgte etter meg inn til land. De trodde knapt sine egne øyne virket det som… En hund og eier, begge to altså, sto paralysert å glante. Jeg var tydeligvis dagens underholdning.

Skoene var på mystisk vis mye lettere å svømme med enn sist. Merkelig at bare en svømmetrening kan gjøre så stor forskjell.

Det kommer aldri til å bli særlig stas å gå våt hjem, men en løs og tørr ullgenser over de våte klærne var et godt valg tror jeg.

Svømmetrening

Standard

I dag startet jeg med svømmetrening, omtrent en måned etter at alle normale folk har avsluttet badesesongen, tok jeg resolutt et ikke så ordinært badetøy på meg.

Ikke at det fristet så veldig å ta på seg ulltøy og regntøy på en solskinnsdag. Alle normale mennesker ville tatt på seg en lett joggedress om de skulle ut å trene i sola.

Jeg derimot så neppe særlig klok ut med regntøy og våtsko, og med klar kurs mot skogen.

Vel fremme ved Nøklevann gikk jeg resolutt ut i vannet, det var faktisk ikke så kaldt, eller kanskje det var ullundertøyet som varmet til tross for at vannet momentant rant innenfor regnklærne. Du trenger ikke svømme så langt med klær og sko for å bli sliten.

På land igjen var det værste å føle seg som en idiot mens de våte klærne laget spor etter meg, og folkene som kikket. Vel, det var deilig med en varm dusj da jeg kom hjem.

Må det gjentas? Ja.